|
|
Den Optiske Telegraf på Signalen
Adresse
Signalfjellet
3290 Stavern
E-post
Nettsted
|
Telefon
911 23 222
Mobil
Faks
|
Firmabeskrivelse
Den optiske telegrafen kom som erstatning for de tidligere brukte flaggsystemer. Linjene ble satt i stand i 1809-10, under første del av Napoleonskrigene. Stasjonene ble bygd som utkikksposter over sjøen, og slik at en fra en stasjon hadde utsyn til begge nabostasjonene.
Til sjefer på hovedstasjonene ble det ansatt skippere eller styrmenn, som igjen kunne ansette en hjelpemann. På repeterstasjonene, som bare skulle gjenta signalene, ble det brukt loser. Som hjelpere hadde de kystvernsoldater. Hovedoppgaven var å holde utkikk over sjøen, sende meldinger om de hadde noe å rapportere, og videresende meldinger som ble mottatt. Sjøfolk var selvfølgelig godt egnet, ikke minst fordi de var vant til å bedømme forskjellige typer fartøyer. Siden stasjonene lå nær kysten og kunne bli angrepet av fienden, skulle betjeningen være i uniform. Ble de tatt til fange, ble de da ansett som militært personell.
En av hovedstasjonene i den lange kystkjeden av klaffetelegrafer ble anlagt på Varden ved Stavern, og fjellet ble fra nå av kalt Signalen. Klaffetelegrafen besto av et stativ på ei åtte meter høy stang, med 6 svartmalte klaffer som kunne settes opp, ned eller nøytralt. Hver stilling hadde sin kode. På de mest brukte linjene ble det satt opp to master på hver stasjon, for å kunne sende meldinger like raskt begge veier.
Et signal skulle ikke bruke mer enn to minutter på hver stasjon, så i teorien skulle en kunne sende 30 signaler i timen. Men med redusert sikt pga tåke, dis, snø og regn, var det nok sjelden at teorien stemte med virkeligheten. Ikke rart at betjeningen klaget over at det var stridt og "svekkende" for synet å være "uopholdelig" på utkikk.
Oppfinner av systemet var sjøkaptein Ohlsen, som bodde i Stavern rundt 1800, og som har fått ei gate i Stavern oppkalt etter seg. Han skriver i en rapport i 1813: "Den ble også meget benyttet, ja der var sjelden nogen time på dagen uden at en eller flere af hovedstationerne have noget at telegrafere, så at den hele linje var i uophørlig virksomhet".
De nærmeste stasjonene til Stavern, som var såkalte "repeterstasjoner", var på Anvik Varde og Rauholmen i Viksfjord. Det kunne være opp til sju kilometer mellom stasjonene, og i alt var det 227 stasjoner langs kysten fra Svenskegrensa til Trondheim. Meldingene kunne, i godt vær, gå med en hastighet på opptil 100 km/t.
Som regel ble telegrafen rigget ned om høsten og satt opp igjen om våren, og de ansatte ble sagt opp for vinteren. Men på Skagerakkysten, med den livsviktige korntransporten fra Danmark, hendte det at deler av linjen også var operativ om vinteren.
De som bodde rundt stasjonene, var selvfølgelig levende interesserte i det som skjedde, og for å kunne følge med, skaffet de seg avskrifter av de trykte signalbøkene til betjeningen.
Systemet var imidlertid svært kostbart og arbeidskrevende (sysselsatte 2000 mann på det meste), og det ble nedlagt snart etter Napoleonkrigens slutt i 1814. Signalens Venner, som ble stiftet i 1995, satte opp en kopi av klaffetelegrafen i halv størrelse.
ADKOMST
Sti opp fra Herman Wildenveysgate ved Vannbassenget, ca 100 meter, ca 25 meter stigning. Et noe utydelig skilt står der stien tar av fra veien.
|
 tilbake
|
