Stavernsøya eller bare «øya» som den heter på folkemunne,
er egentlig 3 øyer som med tiden har blitt forbundet med hverandre etter landheving og bygging av moloer.
Det største er Stavernsøya, som ligger i syd.
Nest størst er Torkildsøya som ligger i nordøst.
Og minst er Citadelløya som ligger i nordvest.

Hele Stavernsøya, med sine 360 dekar og fjell opp til 30 meter, gir den ly til Stavern havn, samtidig som den danner sin egen lune havn, Festningshavna, i nord.
På øya er bebyggelsen konsentrert til to områder; Stavernsodden fyr lengst syd på Stavernsøya samt Citadellet ved innseilingen til den tidligere opplagshavnen.

Stavernsøya:
På den høye kollen sør på Stavernsøya ble det i 1855 anlagt ei enkel fyrlykt med vaktbu.
Fyrvokteren bodde da på Citadellet og gikk fram og tilbake over øya.
Fyrlykta ble i 1874 erstattet av nåværende fyrbygning i stein, med fyret som et tilbygg i det sørøstre hjørnet.

Fyrstasjonen er et harmonisk, lite anlegg med en markert beliggenhet i innseilingen til Stavern.
Stavernsodden fyrstasjon i Vestfold er en kulturhistorisk eiendom med stor nasjonal verdi.

Under krigen ble det bygd en bolig til, maskinhus og uthus, og det ble murt opp vei ned til brygga, hvor det ble satt opp kran og nytt naust.
Fra 1945 til 1960 var det reservebetjent ni måneder i året.
I 1960 ble fyret elektrifisert, og i 1984 ble det automatisert og avfolket.
Siden har Meteorologisk Institutt disponert Stavernsodden fyr.
Marit Eriksen kom som nygift til Stavernsodden i 1949, og bodde der til 1960.
Mannen Sverre var fyrbetjent.
Hun forteller at alle trivdes med fyrlivet, og syntes det var sørgelig at fyra ble automatisert.

Kystverket eier stedet - men bygningene blir i dag disponert av Fredriksvern Kystlag.
Selve fyrlykta er fremdeles i drift, drevet av Kystverket i Arendal.

Fredningen av Stavernsodden fyrstasjon er et ledd i arbeidet med å sikre et antall fyr som best mulig kan reflektere norsk fyrhistorie.
Fredningen av 1997 gjelder alle bygningenes eksteriør, planløsning og romstruktur, bygningsdeler og noen detaljer i interiøret.

Midt på Stavernsøya er et ganske stort, flatt areal.
Her finner en både steingjerder og rydningsrøyser.
Det sies at steingjerdene er satt opp av svenske krigsfanger under den store nordiske krig 1709-20.
En må regne med at dyrkings- og beitemulighetene her ute har vært utnytta godt, både av de militære og av folk fra fastlandet.
Nils Eriksen husker et gammelt sommerfjøs som de brukte som leikehytte rundt 1930, og han husker også at en bonde satte opp et sauehus.
Eriksens foreldre hadde sjøl sauer på fyret noen år, og de hadde en kjøkkenhage hvor de dyrka mange slags grønnsaker.
Som gjødsel brukte de tang.

Øst og vest for fyret finner en, ikke uventet, tyske skytestillinger fra 2-verdenskrig.

Øst for fyret finner en også «Krabbedammen».
En stor kulp hvor det er fint å bade.
Nytt, friskt saltvann kommer bare inn når det er bølger eller høyt vann.

Lenger nord på øya finner en «Guttane».
Stedet har fått navn etter det lille skjæret som ligger utenfor sandstranda der.
Skjæret er forsøkt sprengt bort slik at man fikk fri siktlinje fra kanonbatteriet som sto bak festningsvollen bak stranda.
I dag kan skjæret se ut som «to gutter som sitter ute i vannet».
Kanonbatteriet var en del av det ytre festningsanlegget og her sto det fire kanoner for å forsvare søndre innløp til Stavern havn.

Kikut er toppen av den store kollen rett syd for Citadellet.
Der står det et rødmalt blokkhus som har vært utsiktssted for Citadellet.
Her var det en signalmast som kunne varsle Citadellet om eventuelle fiendtlige fartøyer.
Det ble bygd på 1780-tallet, men brant i 1927.
Da ble det erstattet med det nåværende huset, som er en kopi.
Blokkhuset på Kikut var et viktig sjømerke så det måtte bygges opp fort igjen, slik at de sjøfarende hadde dette merke å navigere etter.

Det er flere kulturminner på Stavernøya, bl.annet mange varpe- og fortøyningsringer, tufter etter bygninger, barkekar m.m.

Generelt:
Hele Stavernsøya er friområdet hvor vanlige utmarkregler gjelder.
Øya er et eldorado for telting, overnatting i båt og friluftsliv.

Det er Forsvaret som er grunneier på hele øya.

Citadelløya:
I forbindelse med at Gyldenløve anla festningen på Karlsøy (Citadelløya) i 1680-åra, ble det bygd moloer fra Stavernsøya til Citadelløya i nordvest og til Torkildsøya i nordøst. Festningshavna ble dermed et innelukket basseng, bare med et smalt innløp fra nord.
Her lå Tordenskjold med sin flåte og slikket sårene mellom slagene, og her ble krigsflåten overhalt.

Under krigen 1709 - 20 var Stavern (og Larvik) en av de viktigste baser for norsk-danske krigsskip og utgangspunkt for postforbindelsen med Danmark.
På det meste var 44 orlogsfartøyer stasjonert i Stavern (1918).
Fortet ble 1757 innlemmet i det nyanlagte Fredriksvern verft og kalt Citadellet,
og øya kalles i dag Citadelløya.

Stavern Fort ble gjenoppbygget til et representativt festningsanlegg i årene 1978 - 1992.
Da kom nytt overbygg og full restaurering av kruttårnet, gjenoppbygging av vollmurer, nye voller og banketter over hele fortet, gjenoppbygging av kaianlegg, samt ny vaktstue og hovedrep./restaurering av bygningene.

I seilskutetiden på 1600- og 1700-tallet ble skuter klargjort og tømt for jord (ballast) på Stavernsøya.
Basert på feltarbeid og gjennomgang av eksisterende dokumentasjon er det identifisert og beskrevet
14 viktige naturtypelokaliteter, fem viktige viltområder og 11 rødlistede arter.
En kombinasjon av kystnær beliggenhet med gunstig klima (solrikt og varmt), kalkrik grunn og varierte naturtyper gir opphav til stort artsmangfold.
Ballastfloraen ved Citadelløya er spesiell, med flere nasjonalt meget sjeldne arter.
Potensialet for interessante insektfunn synes stort, spesielt på øyene.

Øya rommer ellers flere viktige landskapsspor etter 1700-tallets opplagshavn.
Den store opplagshavnen er til en viss grad et tildannet landskap, som ble til ved utfyllinger på slutten av 1700-tallet.
Mot vest er Stavernsøya forbundet med Citadelløya via utfyllinger mellom småholmene Pletten og Flaggholmen.
Slik er det etablert en rolig lagune med munning mot nord.
Munningen har to løp, østre og vestre adskilt av øya Kulorten.
Syd i denne lagunen finnes en lang, rett steinsetting mot Myra, hvor det skal ha foregått repslagning.
Tufter etter bebyggelse knyttet til beddingen finnes litt øst for revets østlige avslutning.

Hele Citadelløya er fredet som et Nasjnalt kulturminne.
Det er Statsbygg som forvalter Citadelløya.
Det er Forsvaret som er grunneier på Citadelløya.

Adkomst:
Båt fra brygga i Stavern til Citadelløya er ca fem minutter.
Derfra går det sti sørover til fyret.
Med egen båt kan en i godvær legge til ved fyrbrygga nordvest for fyret.

Torkildsøya:
Torkildsøya er forbundet med Stavernsøya med en steinmolo.
På Torkildsøyas nordside er ei bukt som heter ”Kjærregårdsbukta”.
På land, innenfor stranda, kalles stedet for «Trærna» etter 7 store asketrær som står her på rekke og rad.
Innenfor «Trærna» er ei stor grasslette hvor falne sjøfolk fra den store nordiske krig ligger begravet.
Staverns befolkning brukte trolig også stedet til å begrave sin døde i tidligere tider.
Fredriksvern kirke med kirkegård kom jo ikke før i 1756.

I 1993 ble det i forbindelse med opparbeidelse av et bryggeanlegg på nordsiden av Torkildsøya funnet en relativt stor bautastein (5-6 m lang) med inskripsjonen:
"1690-1714 - Stod jeg her Tordenskiold - 1890".
Steinen ble laget på oppdrag fra den siste kommandanten i marineforlegningen
Wedel Jarlsberg som var en stor Stavernspatriot og meget bitter på at marinen flyttet sin virksomhet til Horten.

I nyere tid har det vært et steinbrudd på nordvestsiden av Torkildsøya.

Det er flere hustufter her og restene etter kommandantens kjøkkenhage.

Det står også en liten sjøbod på nordvestsiden av Torkildsøya.
Den ble bygget i 1930 årene av fisker Henry Bergene fra Stavern.
Boden ble bygget for å huse laksegarn, teiner, åleruser og annen fiskeredskap og båtutstyr.
Stedet er valgt fordi skråfjellet ned mot vannet på vestsiden av boden var et velegnet sted å tørke garn på. Fiskerne kalte stedet for Skreberget.

Det står også et støpt barkekar her.
Garna ble barket for å drepe groe som satte seg på garna.
Garna ble også stivere og ikke så fort møkkete.
Først kokte man opp vann i karene, så tilsatte man et stoff som het ”Kateko”.
Denne smeltet i det varme vannet.
”Kateko” var en slags harpiks som kom fra utlandet et sted.
Etterpå ble garna tørket på fjellet.
Det luktet kvae når garna ble barket.
Under krigen fikk ikke fiskerne tak i ”Kateko”.
Da brukte de kongler i stedet.
De kløvde konglene i to og kokte de.
Da kom kvaen ut av konglene.
Det ble også brukt bark fra gran, derav betegnelsen ”barking av garn”.

Det er Forsvaret som er grunneier på Torkildsøya.

Tisler:
På holmen Tisler, nord for Stavernsøya, ble det omkring 1790 bygget minst ett lite kanonbatteri til forsvar av det østre innløpet til Stavern, som ledd i arbeidet med å styrke verftets ytre forsvar.

Det står to små sjøboder som fiskerne har brukt på Tisler.

Det er Forsvaret som er grunneier på Tisler.